Jeg er autist, og det er ikke noe å skamme seg over

Helt siden jeg var bitteliten har jeg visst at jeg var annerledes. Jeg tenkte annerledes, følte annerledes, sanset, opplevde og forstod verden annerledes enn mine jevnaldrende motparter. Jeg passet ikke inn. Var ikke som de andre. Interessene mine var annerledes. Hvordan jeg utfoldet dem var annerledes. Jeg kommuniserte annerledes, prioriterte annerledes, tenkte, ønsket og valgte annerledes. Ingenting jeg var var feil, jeg var bare rett og slett veldig annerledes.

Den gangen visste jeg ikke hvorfor jeg var så ulik de andre. I dag vet jeg at jeg er autistisk. Dagen jeg fikk den beskjeden trådte inn i minnet mitt som kanskje den viktigste dagen i mitt liv. Beskjeden om at jeg faktisk ikke er feil, ikke dårligere eller alene. Jeg er autist! En frisk og fin og helt riktig autist, og det er det viktig for meg å få eie.

Vi lar oss definere av mange små realiteter i hverdagen som til sammen utgjør en pakke av hvem vi er, og hva som skiller oss fra andre. Vi definerer oss med titler som mor og far, besteforeldre, sønn og datter. Vi definerer oss etter hvor vi bor, eller hvor vi er vokst opp, både lokalt og som nasjonalitet. Vi definerer oss ved yrkestittler, hobbyer, interesser, kjønn, religion, seksualitet.. Kanskje du er blind eller rullestolbruker. Kanskje du er kristen, pønker, fotballfan, snekker og bergenser. Men det ved meg som gjennomsyrer hele min eksistens, og påvirker hvordan jeg tenker, føler, sanser, opplever og opptrer i verden, det skal ikke få være en del av min identitet? Det som har formet meg mer, på alle områder av livet, enn noe annet noen gang har gjort eller kommer til å gjøre. Det skal ikke få være hvem jeg er?

Jeg kan si at jeg er rettferdig og hyperempatisk, logisk, analytisk, lettlært, kanskje av og til litt for snill, godtroende og naiv. Det er karaktertrekk. Det får jeg definere meg ved. Men at jeg sannsynligvis ikke hadde hatt de samme karakteristikkene, hadde jeg ikke vært autistisk, det er liksom ikke viktig?

Og jeg er østfolding. Hva jeg føler om det spiller ingen rolle. Andre jeg møter definerer meg ved stedet jeg vokste opp, samme om jeg føler meg hjemme der eller ikke. Blant en gruppe mennesker vil jeg ikke kunne skille ut østfoldingene fra de andre, annet enn på dialekten. Og ikke hadde jeg følt at jeg ville ha noe mer til felles med østfoldingene i mengden enn noen andre tilfeldig utvalgte der heller. Autistene derimot, ville jeg umiddelbart følt en større tilhørighet hos, følt meg mer komfortabel blant, og hatt mer til felles med. Om østfolding er min ufravikelige identitet, og autisme det ikke, da har ordet "identitet" mistet all betydning. 

«Ikke la autismen definere deg», får jeg høre fra mange som mener godt. Men den gjør det mer enn noe annet, og det er det ikke noe galt i. Jeg skammer meg ikke over det.
Når du sier at autisme bare er noe man har, oppfatter jeg at du ser det som noe grunnleggende negativt. At det er en feil, en sykdom, en skam, en svakhet. At det er derfor du insisterer på å skille det fra personen. Du mener det godt, men det sårer, og bidrar til dårlig selvfølelse og økt behov for maskering. 

Og la meg bare spørre; Du som kaller deg autismeforelder, og samtidig tenker at autisme ikke definerer barnet ditt, fordi man er så mye mer enn bare det. Når du føler at ditt barns diagnose påvirker deg så mye at det blir en definerende del av din identitet, tror du virkelig det definerer personen selv noe mindre? 

Autist ER min identitet. Den mest avgjørende delen av den. Hadde jeg hatt et annet yrke, et annet hjemsted, et annet språk, et annet kjønn hadde jeg på mange måter fremdeles vært den samme. Men hadde jeg ikke vært autist hadde jeg vært så veldig annerledes enn jeg er i dag, på absolutt alle områder av selvoppfattelse, identitet og virkelighetsopplevelse, at jeg på ingen måte hadde vært den samme personen. Jeg kan ikke peke på et eneste aspekt ved meg selv og si «Dette er autismen, og slik ville jeg vært uten». For hadde jeg ikke vært autist, hadde jeg ikke vært meg. Ikke på noen måte.

Spør du fagfolk er oddsen stor for at du får høre at «med autisme» er begrepet av preferanse. Men spør du autistiske personer, som selv føler på kroppen hva det vil si å være autist, vil svaret oftest være det motsatte. I en stor internasjonal undersøkelse avholdt i fjor, med over 11 000 deltagere, svarer over 91% av autistene at de velger identitetsrettet språkbruk. 

Autisme er ikke noe vi bærer med oss. Ikke kan vi legge det fra oss eller plukke opp mer. Og ikke kan vi separere autisme fra hvem vi er som personer. Det er en del av oss. Det er selve måten vi fungerer og eksisterer på. En helt avgjørende del av hele vår identitet. En identitet som gir tilhørighet, fellesskap og styrket selvfølelse, og bryter ned skam og stigma. Og å forstå det er så uhyre viktig.

Ikke frata meg min identitet. Jeg er autist, og det er jeg stolt av.