Alexitymi - Hva, Hvordan og Hva nå?

En nyere metaanalyse (studie som samler og sammenligner resultater fra andre studier) konkluderer med at ganske nøyaktig halvparten av alle voksne autister har alexitymi, mot 4,89% av normalbefolkningen.
Halvparten.. Omgås du, eller jobber med, to autister vil statistisk sett en av dem ha alexitymi. Jobber du med flere er du omtrent garantert å komme borti det. Men vet du hva det er, og hvordan å håndtere det?

Å ha alexitymi betyr å ha vanskelig for å kjenne, gjenkjenne eller sette ord på følelser og emosjoner. Det er ikke en egen diagnose, men et symptom, en opplevelse, som av og til oppstår ved tilstander som blant annet angst og depresjon, PTSD, nevrologiske skader eller problemer, personlighetsforstyrrelser, og som sagt, autismespekteret.
Selv om alexitymi i bunn og grunn er ganske enkelt definert, kan det utspille seg på mange ulike måter, og ha ulike effekter fra person til person. Det er som en løsvekt godtepose; Plukk og miks litt her og der til din egen kombinsjon av opplevelser og symptomer.

Når vanlige løsninger ikke fungerer

Når noen spør «Hvordan føler du deg i dag?» er svaret mitt som regel det samme. «Det er greit, det er ok, det er nøytralt liksom.» For det er som regel den opplevelsen jeg har. Det er som om jeg ikke kjenner følelsene før de er ekstreme. Og om jeg ikke er ekstremt trist, ekstremt sint, ekstremt glad, da opplever jeg meg gjerne helt nøytral. Helt flat liksom.

Jeg gikk til en psykolog en gang i tiden som skulle hjelpe meg med dette. Og hver gang jeg var der spurte han hvordan jeg følte meg da, eller hvordan jeg hadde følt meg i en spesifikk situasjon som hadde passert. Til å begynne med svarte jeg som sant var, at jeg visste ikke. Jeg følte meg flat. Følte ingenting. Så han ba meg kjenne etter i kroppen. Kjenne i magen, i brystet. Jeg kjente ubehag, bare ubehag over alt. Kunne ikke beskrive det noe mer nøyaktig enn det. Så han kom med forslag. Følte jeg anspenthet? Sommerfugler? Kunne det bety at jeg var nervøs kanskje?

Når følelsene var større kunne jeg kjenne dem som negative eller positive, og kunne si at jeg føler noe bra, eller noe dårlig. Men psykologen var ikke fornøyd med det. Han ville ha mer. Flere nyanser. Så han foreslo igjen. Da «sånn og sånn» skjedde, følte jeg meg lettet kanskje? Kanskje tilfreds?
Det fantes ingen nyanser å hente i følelsene mine. Men jeg hadde et godt vokabular, og visste hva det var «meningen» at jeg skulle føle i gitte sammenhenger. Så jeg begynte å svare det jeg tenkte han ville høre.

«Når du ventet på beskjeden, hvordan følte du deg da?»
«Jeg følte det dårlig» Det var sant.
«Noe mer?» Spørsmålet hans begynte å føles som mas. Jeg følte ikke noe mer. Det hadde jeg fortalt så mange ganger.
«Nervøsitet?» svarte jeg, spørrende. Han gav meg jo ikke noe annet valg enn å gjette.
«Ja, kanskje det?» svarte han. Det var det han ville høre. «Hvordan føltes det i kroppen?»
Jeg begynte å tenke etter hvordan nervøsitet beskrives. Klipp og lim.
«Kribling i magen? Anspent kanskje?» Det var sikkert det jeg hadde følt, tenkte jeg, selv om jeg ikke hadde opplevd det sånn. Logikken hadde jo tilsagt at jeg var nervøs, og det var angivelig slik nervøsitet skulle føles.
«Ja, bra!» Jeg kan tenke meg han følte en slags tilfredshet med sitt eget arbeid.
Tilfredshet, hvordan føles det? Jeg vet ikke. Tilfredshet for meg er en konklusjon av en logisk analyse av resultatet av mitt arbeid, ikke en følelse jeg kjenner i kroppen. Og logikken tilsa at det var dette han følte nå. Akkurat som logikken min tilsa at jeg sikkert skulle følt noe nervøsitet og kribling i magen. Og jeg gikk derifra med den samme nøytrale tomheten halvannet år etter som da jeg gikk inn for første gang. Muligens med flere ord for følelser jeg ikke kjente og kroppslige symptomer jeg ikke var oppmerksom på.

Jeg sier ikke at gjenkjenningsøvelser alltid er bortkastet, eller at alexitymi ikke kan jobbes med og bedres, men at å be om ord for følelser som ikke kjennes ikke nødvendigvis lærer en å føle dem. At å kreve et mer nøyaktig svar på «Hvordan føler du deg i dag?» ikke nødvendigvis gjør svaret riktig. At å spørre «Du var jo på tivoli i går! Det var vel gøy!?» ikke nødvendigvis lærer bort å sette ordet «gøy» på følelsen fra gårsdagen, men å bruke ordet «gøy» om tivoli, fordi det er det som er forventet.

For å kunne jobbe med å gjenkjenne følelser utifra kroppslige opplevelser bør man være sikker på at de kroppslige symptomene faktisk oppleves. For mange gjør dem det, og da kan plansjer som "Bodily maps of emotions"(kropslig kart over emosjoner) og "Emotion wheel" (følelseshjul) være til hjelp. Men en del av oss på spekteret har utfordringer med interosepsjon, opplevelsen av hva som foregår i kroppen, og da vil slike tilnærminger ofte ikke hjelpe.


Manglende faresignaler og "emosjonsjunkier"

Det å ikke oppleve eller oppdage emosjoner før de er ekstreme er, etter min oppfattelse, en ganske vanlig måte alexitymi kan utspille seg på. Og for noen får det vanskelige konsekvenser.

Fravær av negative følelser kan høres ut som en drøm. Men negative følelser finnes av en grunn, og fungerer som varsellamper som advarer oss om mulige negative konsekvenser. Kjenner man ikke emosjonelle faresignaler som tristhet, sinne eller engstelse kan man fort forblir i vanskelige situasjoner lenger enn man burde, eller utsette seg for farer og risiko man ellers ikke ville utsatt seg for. Opplever man alexitymi på denne måten kan det være lønnsomt, i tillegg til å jobbe med følelsesgjenkjenning, å jobbe med grensesetting, og analysering av risiko og fare på andre måter.

Selv om følelser av og til kan være vanskelige oppleves de stort sett som ønskelige. Det å kjenne på følelser av lykke, glede, lettelse og spenning gjør som regel de vanskelige følelsene verdt det. Et helt flatt følelsesliv kan bli veldig tomt i lengden. Følelser kan oppleves så viktige at savnet etter dem vokser seg gedigent, og kan føre til at man oppsøker situasjoner som vekker de følelsene man kan kjenne. Man kan på sett og vis bli en "emosjonsjunkie", avhengig av situasjoner som vekker ekstreme følelser, fordi det kun er da man føler noe. Og også vonde situasjoner kan virke attraktive, fordi savnet etter følelser kan få det å føle sorg og smerte til å virke som et bedre alternativ enn det følelsesvakumet man ellers lever i.


Emosjonslageret

Selv om du ikke kjenner en følelse betyr det ikke at den ikke er tilstede og påvirker både din sinnstilstand og din fysiske kropp.

Spenningen bygger seg opp, musklene knytter seg, følelsene bobler innvendig mens du er uvitende om hva som skjer inni deg. Kanskje bærer du det med deg lenge, kanskje timer, kanskje dager, kanskje uker og måneder, før det til slutt bobler over og du bryter ut i gråt eller raserianfall uten å helt vite hvorfor. Kanksje du fremstår irritabel, agressiv, innestengt eller avvisende uten selv å være oppmerksom på humøret ditt, og reaksjonene som følger med.
Eller du kjenner ubehag i magen, stivhet i musklene, utmattelse og hodepine, ofte uten å gjenkjenne at det hele er forårsaket av de følelsene du har båret på i hele dag uten å være klar over.

Nyansefraværet

Men følelsene er ikke alltid fraværende eller forsinket. For noen kan nyansene i følelsene være utvisket og vanskelige å definere. Kanskje kan du gjenkjenne om du opplever en positiv eller negativ følelse, men ikke kjenne forskjellen på sorg, angst og aggresjon. Kjenne at du har det bra, men ikke vite om du føler deg leken, spent eller forelsket. Slike opplevelser kan være med på å forklare hvorfor noen ofte regerer på situasjoner med andre emosjonelle uttrykk enn hva som ansees som normalt.


Følelsessvamp

For noen med alexitymi kan det være vanskelig å skille mellom egne og andres følelser. For utenforstående kan det se ut som om man er egoistisk, eller ønsker å ta oppmerksomhet bort fra den det virkelig gjelder. Men når du ikke klarer å sortere og gjenkjenne følelser «riktig», kan det å oppleve empati bli «feilsortert». Og det som egentlig er en opplevelse av en annens følelse kan oppleves helt likt som om det skulle være din egen følelse du kjente på. Og slik kan man virkelig oppleve det samme sinnet, den samme sorgen, den samme gleden som den man samhandler med. Hens raseri kan bli til ditt raseri. Hens gledesrus til din egen. Og det handler ikke om å skulle ta oppmerksomhet eller overgå den andre, men genuine følelser som «feilsorteres», og hvor du opplever den andres følelser på kroppen og i sinnet som om det skulle vært dine egne. Som om du ikke kan kjenne dine egne følelser, men er en stor svamp for andres.

Slike responser på andres følelser får gjerne negative reaksjoner som «Hvorfor skal DU liksom ha trøst? Det er HEN som er såret!» eller «DU får ikke være sint nå! Det er jo DU som har forårsaket dette!». Men husk at følelsene som utvises er ektefølt, og en empatisk respons på noe man selv ikke klarer å kontrollere.

Det innbilte empati-problemet

Et annet mulig utfall av å leve med alexitymi kan være manglende gjenkjennelse av andres følelser. Uten forståelse for situasjonen kan dette se ut som manglende empati, men det er det ikke. Vi ser alle verden igjennom vår egen linse. Og gjennom våre egne erfaringer og opplevelser tolker vi også andre. Og slik kan følelser som du har vanskelig for å kjenne i deg selv også bli vanskelig å gjenkjenne hos andre.

Om du ikke knytter ansiktsuttrykk, kroppsspråk eller situasjon til en spesifikk type følelse kan det bli vanskelig å vite at personen som utviser og opplever en slags følelse faktisk føler noe annet enn du ville ha gjort. Men det betyr ikke at man ikke bryr seg, eller ikke ønsker å ta del i den andres opplevelse.
Om jeg er i en situasjon som du ikke ville følt deg trist om du befant deg i, og jeg utviser ansiktsuttrykk og kroppsspråk som du ikke forbinder med å være lei seg, ville du da forstått at jeg trengte trøst?
Nei, tenkte meg ikke det.. Sånn kan situasjonen faktisk være oftere enn du tror. Så la tvilen komme andre til gode. Og fortell hva du føler, sånn at vi kan forstå.


Hva gjør vi nå?

Jeg begynte med en historie fra mitt eget liv, så la meg avslutte på samme måte.
Jeg har ikke alltid hatt alexitymi. Noen rapporterer å alltid ha hatt et flatt følelsesliv fra så langt tilbake som man kan huske, men som regel oppleves alexitymi som noe som etter hvert har oppstått, og ikke noe man er født med. Det kan også oppleves som noe som periodevis kommer og går.

Flere autistiske stemmer omtaler alexitymi som en traumerespons, en beskyttelsesmekanisme vi utvikler i ytterste nødvendighet for å komme igjennom følelser og opplevelser så vanskelige at de bryter ned vårt innerste indre. Det passer også godt med min egen opplevelse av fenomenet. Jeg kan huske en barndom lang tilbake hvor følelsene absolutt var tilstede, sterke og tydelige, og med definerbare forskjeller. Jeg husker store gleder over små ting, og store frustrasjoner over små bagateller. Jeg følte alt så intenst at det gjorde vondt. Jeg kan også huske hvordan det forsvant, kom tilbake og forsvant igjen. Som en bryter; «følelser på», «følelser av».
Jeg husker lettelsen når de var borte, og samtidig savnet etter dem. På den ene siden er jeg takknemlig for at jeg reddet meg selv fra følelser så vonde at jeg ikke klarte å håndtere dem. På den andre siden skulle jeg gjort sååå mye for å få dem tilbake.

Hvorfor forekommer alexitymi ca 10 ganger så hyppig hos autister som hos den generelle befolkning? Teoriene er mange, og forskningen på området mangelfull. Men utifra opplevelsene som går igjen i autistiske fora, virker svaret simpelt.
Kan den høye forekomsten av alexitymi hos autister ha sammenheng med de traumatiske opplevelsene vi autister så ofte gjennomgår som følge av det å vokse opp og leve som en nevrominoritet? Misforstått og uten nødvendig aksept og tilrettelegging?
Jeg benekter ikke at det kan være et genetisk element oppi det hele, eller at vi kan være ekstra disponert som følge av vår nevrologi, men alexitymi som traumerespons er er et godt etablert faktum, og definitivt en del av bildet. Og med den kunnskapen innabords, kanskje vi burde legge økt innsats i å forebygge traumeutvikling? Ved å fremme tilrettelegging, inkludering og aksept fremfor assimilering og undertrykkelse, kanskje vi også i stor grad kan forebygge alexitymi? 

Og for oss som allerede sitter i det: Det finnes håp. Det finnes hjelp å få. Og jo mer verden vet om oss og hvordan vi fungerer, jo bedre og mer tilgjengelig vil hjelpen bli. Så del, og la våre erfaringer og opplevelser bli allmenn kjent. Det er sånn vi skal endre verden!

 

Interosepsjon - Vår sjette sans

Interosepsjon; En sans så selvfølgelig at vi ikke vet at vi har den. Men når vi opplever den annerledes kan det få store følger.

Når vi vokser opp får vi lære at vi har fem sanser: syn, smak, lukt, hørsel og berøringssans. Men i virkeligheten sanser vi mye mer enn det.
Vi vet at autisme i stor grad påvirker hvordan vi sanser, hvordan vi bearbeider og opplever de sanseinntrykkene vi mottar. Og det gjelder selvfølgelig ikke bare de fem mest kjente sansene. Denne annerledes måten å sanse på kan berøre alle sanseinntrykk vi har. Og i tillegg til de fem som de fleste kjenner til har vi blant annet en sans som kalles interosepsjon. En sans vi ikke tenker over at gir oss sanseopplevelser, men som i ytterste scenario kan avgjøre forskjellen på liv og død.

Dette er ikke et forsøk på å svartmale. Dette er absolutt ikke noen dødsdom. Man kan leve godt og lenge med en annerledes interosepsjon. Men det å være klar over og oppmerksom på at denne sansepersepsjonen, denne sanseopplevelsen, kan være annerledes for en autist kan hjelpe oss til nettopp en bedre helse og en friskere kropp. Hvorfor vil du snart forstå.


Sterkere og svakere interosepsjon

Interosepsjon er sansingen av hva som foregår inne i kroppen vår. Det er slik vi kjenner på opplevelser som tørst og sult, kvalme, temperatur, seksuell lyst, behovet for å gå på do, muskelspenninger, pust, smerte osv. Og som vi har snakket om tidligere kan annerledes sansing hos en autist oppleves på ulike måter. Sanseopplevelsene kan være sterkere, svakere eller på andre måter annerledes. Eller de kan være typiske, altså uten avvik fra normalen. Og hvordan de oppleves kan variere fra sans til sans. Variasjoner mellom ulike opplevelser innenfor den interoseptive sansingen er også en mulighet; f.eks. å sanse muskelspenninger sterkt og tørst veldig dårlig.

For noen kan interoseptive sanser oppleves ekstra sterke. Noe som både kan bli en plage og et helseproblem. Forestill deg at du hele tiden kan kjenne dine egne hjerteslag, eller at ethvert lite ubehag i magen, enhver liten muskelspenning, kjennes ut som en mye større smerte. Tenk deg at du nesten hele tiden føler deg sulten, eller opplever at du må tisse, fordi sansene sier ifra med en gang volumet i magen går ned eller noen nye dråper når blæren.

For noen med en svakere interosepsjon vil utfordringene være omvendte. Om du ikke kjenner disse sanseopplevelsene før de er ekstreme er det også vanskeligere å gjøre noe med dem før det er for sent. Kjenner du ikke tørst før du nærmest er en rosin, er det fort gjort å glemme å drikke. Kjenner du ikke at du må på do før det er like før, kan pottetrening bli vanskelig, og toalettet kan være langt unna. Og kjenner du ikke smerte og ubehag i kroppen kan sykdom og skader være lettere å overse, og vanskeligere å identifisere.


Hvordan det KAN være

Jeg kan bare gi en personlig beskrivelse av de opplevelsene jeg selv har. Og ingen av mine interoseptive sanseopplevelser oppleves som ekstra sterke. Derfor kan jeg ikke gi noen nærmere beskrivelse av akkurat det. Svakere opplevelser derimot, har jeg i bøtter og spann. Og for meg er det manglende tørst som er det mest åpenbare i hverdagen.

Jeg har alltid drukket lite. Et av mine tidligste minner er fra førskolen. Jeg har med meg saft på en Mikke Mus-termos. Et av de andre barna spør hva som er i den, og jeg sier at det er vann. Det er ikke sant, men jeg sier det fordi saft er imot reglene.

Om dette var noe som var avklart med førskoletantene, eller om det var min og mammas lille hemmelighet som fløt på termosen min vet jeg ikke. Men jeg måtte ha saften med, for ellers drakk jeg ingenting i løpet av dagen. Jeg følte meg ikke tørst, men saft kunne jeg drikke uavhengig av tørste fordi jeg hadde lyst på smaken. Slik har det alltid vært, og slik er det fremdeles.

«Du er aldri tørst du!», pleide vennene mine å utbryte uforstående, når jeg som alltids takket nei til drikke når jeg kom på besøk. Jeg var ikke tørst. Jeg er ikke tørst. Eller, kroppen min er tørst, men jeg merker det ikke.
Jeg kan kjenne at jeg blir tørr i svelget i løpet av en treningsøkt, fordi pusten går raskere og dypere og med munnen åpen. Da føler jeg meg tørst. Men da er det jo også «symptomene» langt kraftigere og mer åpenbare enn ved hverdagslig aktivitet.
Salt mat gjør meg også tørst, men å trykke innpå med salt for å huske å drikke er bare å erstatte et problem med et annet.

Det har vært mange dager hvor jeg har sittet i sofaen på kvelden og kommet på at jeg ikke har drukket i dag. Slik er det ikke nå lenger. Det å bli bevisst på at kroppen min ikke forteller meg når jeg bør drikke har hjulpet meg til å forstå at jeg må bruke andre taktikker enn sanseapparatet for å få i meg nok flytende element. Jeg har prøvd påminnelser på telefonen og å alltid ha fristende drikke lett tilgjengelig hvor enn jeg er. Men det som til syvende og sist hjalp aller mest var bevisstheten og oppmerksomhet rundt problemet. Hver gang jeg kjenner på et slags behov i kroppen stopper jeg opp og bevisst analyserer hva jeg tror problemet kan være. «Hvordan kjennes kroppen nå? Hvor lenge er det siden jeg har spist? Hvor mye har jeg drukket i dag? Kan jeg være stresset?» Og ved å stoppe slik flere ganger om dagen hjelper jeg meg selv til å ta pustepauser, drikke nok og spise jevnlig. Og selvfølgelig, å ha vannkokeren klar på benken, og alltid en flaske ferdigblandet saft eller sprudlevann i kjøleskapet, hjelper også en lang vei.

Hvordan kan jeg vite?

Men sansingen av hverdagslige, kroppslige behov er bare en side av interosepsjonen.
Når sansing av hva som foregår inne i kroppen oppleves annerledes, og vi ikke er kjent med at dette er tilfellet, kan det være vanskelig å få riktig hjelp når noe alvorlig skjer.

Jeg har hatt muskelspenninger til det punkt hvor store muskelgrupper har stått og vibrert ukontrollerbart, og først da har jeg forstått at jeg var anspent.
Jeg har møtt opp hos legen med diffuse ubehag på uspesifikke plasser, og blitt avfeid med at det sikkert bare er angst, eller ihvertfall noe ufarlig, fordi beskrivelsen min ikke passer inn i kjente symptomer på noe annet. Og slike situasjoner har fått meg til å tenke «Hva om et helseproblem oppstår og jeg ikke kjenner det?» eller «Hva om legen feiltolker hva problemet egentlig er, fordi jeg kjenner og beskriver det annerledes enn hva som står i medisinlitteraturen?»

Eller man kan bli «gutten som ropte ulv». Om det som kjennes som et lite ubehag for andre, for deg kjennes som en mye større greie, hvordan skal du da kunne vite hva om behøver medisinsk tilsyn eller ikke? Og når du for ente gang er hos legen med plager de ikke finner noen årsak til, blir oddsen etter hvert større for at du ikke blir tatt på alvor den dagen noe mer alvorlig faktisk skjer. Eller du blir så vant til å alltid føle ubehag at du selv begynner å avskrive det som bagateller. Visst du stadig har vondt i magen, er kvalm eller har ubehag i muskler eller ledd, og legene, etter utallige undersøkelser, sier at ingenting er galt. Hvordan skal du da vite at du burde hatt en ny undersøkelse den dagen en ny årsak til plagene oppstår?

Dette er ikke overdrevne bekymringer, men legitime problemstillinger som utøvende helsepersonell burde kjenne til. Autister opplever sanseinntrykk annerledes, og selvfølgelig gjelder det interoseptive sanseinntrykk også, med de komplikasjoner det kan føre til.
Det første skrittet for å gjøre noe med dette er mer kunnskap om autisme hos helsepersonell. At autistisk sansepersepsjon berører interoseptive sanseinntrykk er en selvfølge mange ikke tenker over, og dermed ikke tilrettelegger for. Og at mange autister går udiagnostisert igjennom livet, og dermed ikke er klar over sin annerledes sansepersepsjon, må også anerkjennes.


Noen løsninger verdt å prøve

Det å være bevisst på utfordringene er første skritt til å kunne gjøre noe med dem. Å være bevisst på at man sanser annerledes, og at det også gjelder sansingen av hva som foregår inne i oss selv. Det finnes mange tiltak man kan sette igang for å hjelpe på utfordringer med interosepsjon. Men tror man at man kan stole på egne sanseopplevelser, setter man gjerne ikke tiltakene igang.
Her er noen forslag til tiltak det kan være verdt å prøve.

* Stopp jevnlig opp og spør deg selv «Hva opplever jeg nå?», og bruk logisk analyse for å tenke ut hva opplevelsen kan bety.
* Påminnelser på telefon eller smartklokke, f.eks. ved hjelp av en app, kan hjelpe noen. Påminnelser som sier «Har du gått på do?», eller «Husk å ta en 5-minutter», alt ettersom hva utfordringene er.
* Faste rutiner kan være til god hjelp. Faste toalettrutiner, faste måltider og posjonsstørrelser osv.
* Noen mener interosepsjon kan trenes opp med f.eks. mindfulness og øvelse. Det sies å være mest effektivt for barn, men voksne må jo gjerne også prøve.
* Er temperatur en utfordring? Kle deg etter gradestokken og været du ser ut av vinduet, ikke etter følelsen av kulde eller varme.
* En årlig helsesjekk kan være en god idé. Gjør legen oppmerksom på sansepersepsjonsutfordringene dine, og om nødvendig, spør om en årlig innkalling, slik at du ikke glemmer det, eller feier det under teppet.
* Gjelder utfordringene noen du har ansvar for? Lær bort rutiner og det å bruke logisk sans til å ta vare på fysiologiske behov. Ikke spør «Fryser du ikke?», men si «Nå er det minusgrader. Vi må ha på lue». Ikke spør «Er du ikke tørst? Du har ikke drukket noe i dag.», men si «Du har ikke drukket noe i dag. Nå er kroppen din tørst».


Legene må på banen

Fastlegene må på banen! De er vår førsteinstans når det kommer til å ta vare på helsen vår. Men det kan de vanskelig gjøre om de ikke vet hvordan vi opplever vår egen kropp.
Mer oppmerksomhet og bevissthet rundt utfordringer med sansepersepsjon og interosepsjon er alfa og omega når det kommer til å ta vare på autisters fysiologiske helse. Vi kan ikke sitte på sidelinjen og se og vente på at dette skal skje av seg selv.
Ta initiativet! Fortell legen at du eller din nærperson er autist og har ufordringer med interosepsjon. At fysiologiske symptomer kan oppleves annerledes, og være vanskelige både å identifisere og å beskrive.

Når man undersøker plager hos en person uten verbalt språk er det vanlig å gå ekstra bredt ut, fordi man vet at plagene kan være vanskelige å kommunisere, og dermed kanskje ikke bli forstått riktig. Det samme bør man gjøre når man undersøker en hvilken som helst autistisk person, fordi utfordringene med å kommunisere problemet ikke behøver å ligge i språket, men i selve persepsjonen av problemet i seg selv.

Norske helsemyndigheter anbefaler årlig helsekontroll av alle voksne og eldre med utviklingshemning. Når vi vet det vi vet i dag, burde ikke denne anbefalingen også gjelde alle på autismespekteret? Og, med hensyn til utfordringer rundt eksekutiv funksjon og angstproblematikk, burde kanskje disse helsekontrollene gjøres lettere tilgjengelige med en standardisert årlig innkalling?
Flere mulige tiltak ligger klare , men ingen settes inn når ikke problemet er tilstrekkelig kjent.
Hvorfor er ikke problemet tilstrekkelig kjent?
Jo, det skulle jeg likt å vite!