En annerledes sanseverden

 

«Jeg er ikke gal. Min virkelighet er bare annerledes enn din.»
Sitat fra «Alice i eventyrland» av Lewis Carroll (oversatt fra engelsk).

Dette var et av mine favorittsitater lenge før jeg visste at jeg var autistisk. Jeg følte meg hjemme i det. Tidligere hadde jeg pleid å tro det første. At jeg var gal, eller ihvertfall at det var noe galt med meg som hadde en så annerledes oppfattelse av verden enn hva andre hadde. At min opplevelse var feil, rett og slett, og at feilen lå ved meg. I dag vet jeg at det ikke stemmer, men det skulle det ta lang tid før jeg fikk lære.


Vi opplever alle verden fra vårt eget perspektiv. Og det er lett å tro at vår egen virkelighet er den eneste, den sanne. At måten vi opplever situasjoner og omgivelser på er den samme for alle.

Jeg snakker ikke om hvordan vi har ulike holdninger og meninger, om politisk uenighet eller det å tolke andres intensjoner fra ens eget perspektiv. Nei, akkurat nå snakker jeg om sanser.

Min sanseverden har vært omtrent den samme fra jeg ble født til den dag i dag. Og igjennom hele barndommen og begynnelsen av voksenlivet trodde jeg den var slik for alle.
Jeg trodde alle kjente de overveldende kvalmende luktene i en bil; lukten av elektronikk, skinn, fukt, parfyme og tåfis som blander seg med hverandre til en uutholdenlig smørje av avsky og brekningsfølelse. Jeg trodde bare alle andre holdt den ut så mye bedre.
Jeg trodde hundebjeffing, barnegråt, motorsykler, dørklokker, støvsugern og nysing gjennomtrengte marg og bein og skar igjennom kropp og sjel så det føltes som om hodet skulle eksplodere hos alle. At det bare var jeg som var svak som lot meg plage av det.
Jeg trodde jeg var gal, for når en genser klødde og stakk som kaktuspigger mot huden, strømpebuksa strammet så den gjorde vondt, eller tåsømmen på sokken var uutholdelig plagsom, fikk jeg høre at jeg overdrev eller tok feil. At det ikke var sånn virkeligheten var. Og dermed måtte jeg daglig holde ut opplevelser som andre ikke hadde. Opplevelser som andre ikke visste jeg holdt ut, fordi heller ikke de visste at virkeligheten min var annerledes enn den de selv opplevde.

Mange autister, særlig som barn, og særlig som udiagnostiserte, opplever jevnlig å få sine opplevelser benektet fordi de ikke samsvarer med opplevelsene majoriteten har. Vi får høre at vi er vanskelige, at vi overdriver, finner på ting, ødelegger for andre. Vi får høre at det vi opplever ikke er virkelig, og at vi skal slutte å uttrykke hvordan vi har det. At vi bare skal ta oss sammen og finne oss i det. Og det gjør mange av oss svært ofte. Og alt for ofte får det fatale konsekvenser.

Forestill deg at du selv sanser ting ingen andre sanser. At skoene dine er fulle av kaktuspigger, og alle andre nekter for at piggene er der. De tvinger på deg skoene og ber deg slutte å tulle. Du insisterer på at de gjør vondt, og får beskjed om at pensko er vonde for alle. «Slutt å overdrive, og ta dem på.» Du ser ingen annen utvei enn å akseptere det og holde ut. Du er et barn, og det er den voksne som bestemmer. Det er den voksne som vet best, og alle har visst kaktuspigger i skoene sine. Men etter en stund klarer du ikke mer, og tar dem av deg på gulvet i butikken. Du kaster dem vekk for å vise hva du føler, for å slippe å ha dem på igjen. Du har vondt og du gråter. Du får kjeft «Ta dem på igjen!». Men du klarer ikke ta dem på igjen. Du sparker og skriker, for denne smerten klarer du bare ikke lenger. Du har hatt på skoene lenge, og tålegrensen din er nådd. «Slutt å skrike! Slutt å tulle!» Men du tuller ikke. Du har det fælt. «Ta deg sammen, du ødelegger for alle! Alle ser på deg.» Men du trenger ingen beskjed om at alle ser på deg. Du vet det, og det er pinlig, men hva skal du gjøre? Kaktuspiggene er der, og de torturerer deg. Og de som elsker deg, som bryr seg om deg, insisterer likevel på at du skal ha skoene på. Tar du dem på og aksepterer at tortur er noe man skal finne seg i? At opplevelsene og følelsene dine ikke er viktige? Eller nekter du fortsatt, og stadig får innprentet hvordan du er et svakt, dårlig, trassig menneske som ikke tåler noen ting, som alltid skaper problemer og ødelegger for andre?

Jeg valgte å akseptere. Å få kjeft var for meg enda et sensorisk mareritt, så jeg turte ikke noe annet. De som står på sine opplevelser, og ikke aksepterer det som for dem oppleves som tortur, blir ofte stemplet som problembarn. Og et problembarn vil bare lage oppstyr, vil ha oppmerksomhet og sin vilje, eller..?
Problembarnstempelet kan være en forbannelse, for er man først stemplet som en problemskaper er det sjelden noen som spør hvorfor når du uttrykker et problem. Allikevel er det også ofte slike situasjoner som blir inngangsbilletten til en utredning og en diagnose. Og diagnosen er ofte det som skaper tilgangen til forståelse, tilrettelegging og hjelp.
For dem som gjør som meg, og lærer å finne seg i det, blir problemene langt mindre synlige. Ingen visste hva jeg sanset og opplevde, fordi jeg tidlig lærte meg å ikke vise eller fortelle det. Og jo mer tid som gikk, jo lenger jeg holdt ut med smertefulle opplevelser, jo mindre reagerte jeg på det. Ikke i den forstand at smerten ble mindre. Smerten var like stor, like plagsom, men jeg reagerte mindre og mindre på at den var der. Den var bare en del av virkeligheten, en del av hverdagen. Som en fugl født i bur hadde jeg aldri ant noen annen tilværelse. Å ha det fælt var for meg helt vanlig, og det som er vanlig er ikke noe man forteller om, ikke noe man søker hjelp for eller tar hensyn til. Og sånn tror jeg det er for mange udiagnostiserte autister der ute. Smertene er der, plagene er der, men man tror at de er helt vanlige og anerkjenner dem ikke som problemer. Man lærer seg å ikke lytte til eller ta hensyn til sansene og opplevelsene sine. Lærer seg å ikke respektere seg selv og sine behov. Og jeg trenger vel neppe påpeke igjen at det kan får store konsekvenser.

Jeg måtte bli voksen og aktivt lære at folks opplevelser av virkeligheten er ulike for å forstå at det jeg gjennomgikk ikke var greit. Det å få anerkjennelse for at ikke alle har kaktuspigger i skoene gjorde det endelig greit å ikke ha skoene på. Jeg skulle bare ønske jeg ikke hadde trengt å bli voksen og diagnostisert for at det skulle skje.

Vi har alle ulike opplevelser av virkeligheten, og en hver opplevelse er like riktig, like reell. Det er så viktig at vi alle vet dette. Og at vi tar det med oss i møte med de menneskene vi støter på på vår vei. Det være seg familie, venner eller ukjente. Om noen signaliserer, med ord eller handling, en opplevelse som er ulik din, stopp opp, tenk deg om og ikke benekt eller avfei uttrykket som usant eller uvilje, men aksepter og juster omgivelsene til også å passe den andre. For jeg er ikke gal eller vanskelig. Min virkelighet er bare annerledes enn din. Og hadde menneskene rundt meg forstått det da jeg var liten, ville livet mitt sett helt annerledes ut, både den gang og i dag.