Den store stimmeguiden

Du har kanskje hørt at stimming er noen rare greier autister gjør. Eller kanskje er begrepet nytt for deg. Kanskje har du selv blitt utredet for autisme, og blitt spurt om du har «repetitiv eller stereotyp adferd» som flaksing med armer, vugging, snurrer rundt og rundt eller flikker fingrene foran lyskilder på jevnlig basis. Dette er former for hva vi kaller stimming, men det er langt ifra de eneste. Her får du en introduksjon til bredden av hva stimming egentlig er, hvordan det kan se ut, hvorfor vi gjør det, og svaret på om det er OK.

Hva er stimming EGENTLIG?

Stimming er en forkortelse av «selvstimulerende adferd», adferd og aktiviteter som har til hensikt å stimulere sanseapparatet, gi sanseopplevelser, påføre sensorisk stimuli. Kort sagt alt som har sansestimulering som hovedformål er en slags stim.


Hvem stimmer?

Alle stimmer, også du, men vi gjør det på ulike måter.
Har du noen gang trommet med fingrene på bordet, klikket med pennen, tappet med foten i gulvet, vippet med beinet over kneet, bitt eller plukket på negler, eller tvinnet håret mellom fingrene? Hvorfor gjorde du det? Hensikten var sensorisk stimuli, ikke sant? Den rytmiske lyden av klikkingen fra pennen, bevegelsesrytmen i foten som vipper, den sensoriske opplevelsen av å tygge på noe, tilfredsstillelsen fra følelsen av tanna under neglen. Kanskje du brukte det som underholdning når du kjedet deg på et venterom? Eller for å roe angst, stress eller nervøsitet?
Selv det å tygge tyggegummi, lytte til musikk, gynge i en hengekøye, nyte et duftlys eller slappe av i et varmt boblebad er alle selvstimulerende aktiviteter; stimming. Men det er "vanlige", sosialt aksepterte stimmer, og dermed tenker vi ikke over dem som noe bemerkelsesverdig. Eller kanskje du av og til tar en posjon mat til, når du egentlig er mett, fordi det smakte så godt? 😉


«Autistisk stimming»

Mange autister benytter andre selvstimmulerende aktiviteter enn hva som er normen i samfunnet. Eksemplene i ingressen er bare nettopp det; eksempler. Det finne utallige kilder til sensorisk stimuli, og alles ønsker, opplevelser og behov vil være ulike. Derfor stimmer vi også på ulike måter. Noen vil ha stor glede av vestibular stimuli, altså bevegelse. Andre igjen kan synes bevegelse er ubehagelig, og ønske f.eks. visuell stimuli, taktil stimuli, altså følelse mot kroppen, smak, ting å tygge på, lyd, lukt, you name it. Og man kan ha ulike preferanser innenfor den aktuelle sansen. Noen liker myke overflater, og hater kliss og slim. Andre hater myke overflater, og elsker kliss og slim.
Hva som er felles for de fleste på spekteret er en annerledes opplevelse av sensorisk stimuli. De fleste av oss opplever rett og slett en del sensoriske inntrykk av verden rundt oss annerledes enn hva som er normen. Og det er dette som er årsaken til at vi også velger andre sansestimulerende aktiviteter. De gir oss rett og slett andre opplevelser enn de kanskje gir deg.

Du vil kanskje også oppleve at en del av oss på spekteret stimmer mer enn våre nevrotypiske paralleller. Det kommer både av at vi kan finne større glede eller nytte i stimmingen, som følge av en annerledes sansepersepsjon. Lavere sensitivitet for enkelte sensoriske opplevelser kan øke behovet for å stimulere sansene mer aktivt. Høyere sensitivitet, eller rett og slett bare en annerledes opplevelse av sansingen, kan gjøre stimulering av sansene mer berikende og ønskelig.
Og det kommer av at behovet for ren regulerende aktiviteten kan være større. Situasjoner, omgivelser og aktiviteter kan oppleves som en større påkjenning, og dermed øke behovet for stimming som kan hjelpe oss i å beholde roen, eller konsentrasjonen, senke angst og stress, regulere fokus og sensorisk input.


Stimmer alle autister på ukonvensjonelle måter?

Nei, ikke alle autister stimmer på ukonvensjonelle måter. Det betyr ikke at man ikke er på spekteret for det. Noen av oss har blitt opplært fra tidlig alder at ukonvensjonell stimming ikke er greit, og slik har vi lært oss å undertrykke behovene. De kan være omdirigert til mer sosialt aksepterte stimmer, til «usynlige» stimmer som knyttede never i lommene, biting i kinnene, gnissing av tenner, stirring mot lampa, klemme hendene mellom lårne eller tåbevegelser inne i skoene. Eller de kan undertrykkes ute i det offentlige, og kun slippes løs hjemme bak lukkede dører hvor ingen andre ser. 

En slik undertrykkelse og skam over våre naturlige behov er ikke en ønsket situasjon, men det er realiteten for mange. Særlig er det vanlig om man har gått udiagnostisert igjennom barndommen, eller vokst opp i en tid hvor forståelsen for autisme var feilaktig eller begrenset. For noen er undertrykkelsen så godt innarbeidet at man ikke lenger er klar over at man har behov man har undertrykt. Og å gjenoppta naturlige stimmer som man har jobbet bort for mange år siden, kan være vanskelig og føles unaturlig. Men om man klarer å finne tilbake til sine naturlige stimuli kan det tjene både psyke og velvære.

En annen viktig faktor å tenke på er at stimming også er en måte å håndtere belastende omgivelser, situasjoner, angst og stress på. Dermed er det også naturlig at behovet for stimming vil øke med økt belastning, stress og angst i hverdagen, og synke i en mer autismevennlig hverdag. En hverdag tilpasset egne opplevelser og behov kan dermed medføre lavere behov for stimming. Men det betyr fremdeles ikke at man har blitt «mindre autistisk» allikevel.


Er stimming alltid OK?

Vi alle stimmer. Det er ikke en «autistisk adferd», men en naturlig og viktig del av menneskelig adferd. Og vi gjør det på ulike måter, i ulike mengder og i ulike situasjoner utifra våre unike opplevelser og behov.
Selvstimmulerende adferd er nyttig, og tjener en hensikt som ikke alltid er så lett for andre å forstå. Stimming som ikke skader en selv eller andre bør ikke begrenses, men aksepteres og omfavnes som en nyttig håndteringsmekanisme for hverdagens kjas og mas.

Når stimming er farlig eller skadelig, f.eks. ved dunking av hodet, biting på huden osv, bør de omdirigeres til tryggere alternativer som stimulerer de samme sansene, f.eks. hodebunnsmassasje og biteleker. Søk løsninger på ønske om stimming som plager andre. F.eks. kan et ønske om lyder kanskje løses med hodetelefoner, og et behov for å trykke og skvise kanskje veiledes til stressballer, bamser eller en boksesekk.

Noen koser seg og slapper av med en kopp te, en massasje, et boblebad. Andre koser seg og slapper av ved å henge opp ned over sofakanten med luftpadlende bein, en squishy leke i munnen og den samme filmen på TV for tredje gang på rad. Vis oss at det er greit å være annerledes, og ikke knekk vår selvfølelse med rare blikk og kommentarer.

Noen synes kun frierier og lottogevinster i millionklassen er hoppe- og flakseverdige hendelser. Andre kan hoppe og flakse av andre ting. Ikke ta fra oss vårt uttrykk for glede og begeistring fordi naboen ikke forstår det, eller fordi du er redd for hva andre skal tenke om oss. Men hjelp oss heller til økt aksept og forståelse, og forklar den skulende naboen eller betjeningen i kassa hva stimming egentlig er, heller enn å forsøke å endre oss og våre helt naturlige aktiviteter og behov.

Det er ikke vi som gjør noe feil, men holdningene i samfunnet som må endres.