Jeg fikk høre en sammenlikning en gang, mellom det å være utmattet av tilværelsen som autist, og å være alenemor til tre.
«Det er slitsomt å være alenemor også. Særlig visst barna dine er små og krevende. Men selv om man blir sliten, kanskje mer sliten enn andre, så er man ikke syk, og blir ikke bedre av å være hjemme fra jobb.» Sånn lød det, så godt jeg kan erindre ut ifra minnet.
«Det er slitsomt å være alenemor også. Særlig visst barna dine er små og krevende. Men selv om man blir sliten, kanskje mer sliten enn andre, så er man ikke syk, og blir ikke bedre av å være hjemme fra jobb.» Sånn lød det, så godt jeg kan erindre ut ifra minnet.
Det var legen min som sa det mens han
motvillig skrev ut en gradert sykemelding. Jeg husker ikke hva jeg
svarte. Situasjonen var stressende, hjernen var overbelasta og
funksjonsnivået innad var lavt. Jeg klarte ikke prosessere det, rett
og slett, før situasjonen var over og jeg var ute av legekontoret.
På veien hjem kom tårene. Frustrasjon, håpløshet og fortvilelse trillet nedover kinnene. Jeg kunne ikke holde det tilbake uansett hvor mange som så på. Hvordan skulle jeg klare å forklare meg, om livet som alenemor var toppen av skalaen for overbelastning og utmattelse? Og hvordan skulle jeg få hjelp om dette var utgangspunktet legen min hadde?
På veien hjem kom tårene. Frustrasjon, håpløshet og fortvilelse trillet nedover kinnene. Jeg kunne ikke holde det tilbake uansett hvor mange som så på. Hvordan skulle jeg klare å forklare meg, om livet som alenemor var toppen av skalaen for overbelastning og utmattelse? Og hvordan skulle jeg få hjelp om dette var utgangspunktet legen min hadde?
I dag vet jeg hva jeg skulle sagt,
hadde jeg hatt mulighet til å møte situasjonen om igjen. Og om du er på autismespekteret, og noen gang er i en liknende
situasjon. Om du trenger å få noen til å forstå hvor krevende og utmattende livet faktisk er. Hvor de tror du er bare er sliten, og
at det vil gå over. Da må du gjerne bruke den sammenlikningen her.
En alenemor til tre blir sliten. Kanskje mer sliten enn de fleste. Kanskje hun føler hun ikke har kapasitet til å gå på jobb, selv om hun ikke er syk av den grunn. Og kanskje du kan relatere til hvordan hun kan føle seg etter en tøff uke med mange utfordringer.
Mine krevende «barn», mine utfordringer, er inni meg. En alenemor legger ungene sine om kvelden. Mine er der hele natta. En alenemor kan hyre en barnevakt, få hjelp av en besteforelder, en venninne, eller et avlastningshjem til og med, når ting blir for mye. Jeg kan ikke sende mine vekk uansett hvor mye jeg trenger det.
Et barn drar av gårde på skole, i barnehage og SFO, så mor kan dra på jobb alene. Mine «barn», mine utfordringer, er med meg hvor enn jeg går. Jeg drar på jobb, og de må være med. Jeg prøver å sove, men de er like våkne. Forsøker å møte en venninne på kafé, og de drar i armen min hele tiden, «mamma, mamma!». Hele tiden er de der med meg, og krever av meg, 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 365 dager i året, helt siden jeg ble født og hele resten av mitt liv.
En alenemor til tre har voksende barn som går igjennom livsfaser. De er spedbarn, småbarn, tenåringer, og etter hvert blir de voksne og flytter hjemmefra. Og bor de hjemme til de er 30, så krever de ihvertfall ikke det samme hele veien. Mine «barn» har vært i trassaldern i 32 år nå, og de kommer aldri til å bli eldre, eller flytte hjemmefra.
Så neste gang du tenker at en autismerellatert slitenhet er litt som å være alenemor til tre, så vil jeg du skal huske dette. At en alenemor til tre barn som alltid vil være tre år, som aldri vil flytte hjemmefra, som aldri sover, som hun aldri kan få avlastning fra og som hun må ha med seg og møte krav fra over alt hvor hun går. Etter 32 år.. Hun ville vært syk også.
En alenemor til tre blir sliten. Kanskje mer sliten enn de fleste. Kanskje hun føler hun ikke har kapasitet til å gå på jobb, selv om hun ikke er syk av den grunn. Og kanskje du kan relatere til hvordan hun kan føle seg etter en tøff uke med mange utfordringer.
Mine krevende «barn», mine utfordringer, er inni meg. En alenemor legger ungene sine om kvelden. Mine er der hele natta. En alenemor kan hyre en barnevakt, få hjelp av en besteforelder, en venninne, eller et avlastningshjem til og med, når ting blir for mye. Jeg kan ikke sende mine vekk uansett hvor mye jeg trenger det.
Et barn drar av gårde på skole, i barnehage og SFO, så mor kan dra på jobb alene. Mine «barn», mine utfordringer, er med meg hvor enn jeg går. Jeg drar på jobb, og de må være med. Jeg prøver å sove, men de er like våkne. Forsøker å møte en venninne på kafé, og de drar i armen min hele tiden, «mamma, mamma!». Hele tiden er de der med meg, og krever av meg, 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 365 dager i året, helt siden jeg ble født og hele resten av mitt liv.
En alenemor til tre har voksende barn som går igjennom livsfaser. De er spedbarn, småbarn, tenåringer, og etter hvert blir de voksne og flytter hjemmefra. Og bor de hjemme til de er 30, så krever de ihvertfall ikke det samme hele veien. Mine «barn» har vært i trassaldern i 32 år nå, og de kommer aldri til å bli eldre, eller flytte hjemmefra.
Så neste gang du tenker at en autismerellatert slitenhet er litt som å være alenemor til tre, så vil jeg du skal huske dette. At en alenemor til tre barn som alltid vil være tre år, som aldri vil flytte hjemmefra, som aldri sover, som hun aldri kan få avlastning fra og som hun må ha med seg og møte krav fra over alt hvor hun går. Etter 32 år.. Hun ville vært syk også.
